Ama betyr «havets kvinne». I kystsamfunnene rundt Toba og Shima i Mie-prefekturen har kvinner dykket etter abalone, sjøsnegler og tang på ett pust i rundt to tusen år. Ama nevnes allerede i det klassiske japanske diktverket Man'yōshū fra 700-tallet.
Hvorfor kvinner?
Både i Japan og på Jeju har dykkingen tradisjonelt vært kvinnearbeid. En vanlig forklaring er at kvinner i gjennomsnitt har litt mer underhudsfett, som isolerer bedre i kaldt vann – men like viktig var nok arbeidsdelingen i fiskesamfunnene, der mennene drev med båtene.
For voksne med litt erfaring: én e-post hver morgen i 14 dager – uten tidsmål, aldri i vann.
Uten utstyr
Tradisjonelt dykket ama i hvite bomullsklær, som skulle beskytte mot haier ifølge folketroen. Våtdrakter kom først rundt 1970-tallet. Mange holder pusten i rundt ett minutt per dykk, og dykker mange ganger etter hverandre gjennom en arbeidsøkt – med rolige pauser på overflaten.
Som haenyeo lager mange ama en plystrende lyd når de puster ut ved overflaten – kalt isobue, «havfløyta».
Perlene
På begynnelsen av 1900-tallet fikk ama en ny rolle: Kokichi Mikimoto startet kultivering av perler i Toba, og ama dykket for å hente og passe på østersen. Mikimoto Pearl Island i Toba viser fortsatt ama-oppvisninger for besøkende.
Tradisjonen i dag
Det var en gang flere tusen ama i området, i dag er det noen hundre igjen, og gjennomsnittsalderen er høy. Lokalsamfunnene arbeider for å bevare tradisjonen, og ama er anerkjent som nasjonal immateriell kulturarv i Japan. I Osatsu kan du besøke en ama-hytte, spise grillet sjømat og høre historiene deres.
Bilde øverst: Ama-oppvisning i Shima (se bildekreditering). Artikkelen er generell informasjon og erstatter ikke medisinske råd.