Sama-Bajau er en gruppe folk som tradisjonelt har levd på og av havet i Indonesia, Malaysia og Filippinene. Mange har bodd i husbåter eller i landsbyer på påler over vannet. De dykker etter fisk og sjømat på ett pust, med enkle treglassbriller og harpuner – og kan tilbringe store deler av dagen i vannet.
Studien som fikk verden til å lytte
I 2018 publiserte Melissa Ilardo og kolleger ved Københavns universitet en studie i tidsskriftet Cell. De målte milten med ultralyd hos Bajau og hos nabofolket Saluan, som bor på land. Resultatet: Bajau-folket hadde omtrent 50 % større milt.
Hvorfor er det viktig? Milten fungerer som et reservoar for oksygenrike røde blodceller. Når du holder pusten og dykker, trekker milten seg sammen og sender ekstra blodceller ut i blodet – en del av dykkerrefleksen.
Forskerne fant at også Bajau som ikke dykket hadde stor milt. Det tydet på at forskjellen er genetisk, ikke bare et resultat av trening. De pekte på en variant av genet PDE10A, som er vanlig hos Bajau, og som trolig påvirker miltens størrelse. Studien regnes som et av de første eksemplene på genetisk tilpasning til dykking hos mennesker.
For voksne med litt erfaring: én e-post hver morgen i 14 dager – uten tidsmål, aldri i vann.
Moken – barna som ser under vann
I Andamanhavet utenfor Thailand og Myanmar lever et annet havfolk, Moken. En svensk studie fra 2003 viste at Moken-barn ser mye skarpere under vann enn europeiske barn, fordi de klarer å trekke sammen pupillene. Det fine er at europeiske barn også kunne lære det med trening.

Hva betyr det for oss?
Du får ikke større milt av å trene pust-hold i stua. Men dykkerrefleksen, avspenningen og toleransen for CO₂ kan du trene – og det er derfor nybegynnere ofte dobler tiden sin på kort tid.
Bilde øverst: Bajau Laut (se bildekreditering). Artikkelen er generell informasjon og erstatter ikke medisinske råd.